Roy Sigurd Karlsbakks blogg

Tristessen kom og gikk, men den gikk ikke tomhendt. Alt er tomt nå og tristessen har gått over til sorg. Linda, hun som alltid var en støtte, er borte. Også lille Mathias, han som gav så mye. Fra meg tok alt dette det kjæreste man kan eie, mitt eget barn.

Før dette pleide vi å le, vi gikk turer i skogen, på fjellet. Vi delte på å bære ham og jeg glemmer aldri smilet hans. Av og til spiste vi på kafé, helst billig og gjerne asiatisk, og Mathias måtte alltid leke med spisepinnene, eller kaste dem på noen. Ved barnefri gikk vi på teater eller kino og kunne kose oss ei hel helg bare ved å gå gjennom gatene, helst de mindre, og bare observere, se og le. Vi kunne synke ned mot en trestamme i parken og bare sitte der med fingre som forsiktig berørte hverandre mens vi så på hverandre med et lite smil.

Du studerte psykologi på den tiden. Du var klar for profesjonsstudiet, rede for å bli psykolog og å møte dem du mente trengte mest hjelp av alle, våre fengslede. Du kunne sitte våken til tidlig morgen og snakke om disse mennene som var blitt mishandlet av far eller mor, vanskjøtt av barnevernet før de ble forlatt som «voksne» 18-åringer.

Remi

Du fortalte om Remi, en ung mann som aldri klarte å holde en tanke i mer enn 30 sekunder og som tidlig fant ut at øl og hasj var fint. Da kunne han lettere slappe av og la tankene komme litt saktere. Slippe alt stresset. Han slappa bedre av på skolen også, det ble lettere å omgås selv mobberne på skolen. Alt blir lettere når man slipper å engasjere seg så mye, å tenke hele tiden.

Remi slutta på skolen i åttende og flytta tilbake til faren sin på Linderud etter at mora hans ikke orka å ha ham i hus lenger. Det passa ham greit, siden faren stort sett drakk så lenge penga varte og ikke la seg opp i hva han holdt på med. Og Remi lærte raskt. For første gang noensinne hadde han funnet noe som var lett å lære. Han smilte. Han kjøpte stort og solgte smått, det begynte med små partier, senere større og mer. Blide herrer fra Oslo vest hjalp etter hvert til med finansiering og lån og alt hadde gått hans vei, hadde det ikke vært for et overraskende effektivt politiarbeid. Herrene fra vest eksisterte ikke lenger, eller hadde ikke eksistert med slike navn, og Remi fikk seks harde år.

Remi slapp ut etter fire år og møtte noen venner som inviterte på noe «snadder» de hadde fått tak i, skikkelig god heroin, en passende velkomstgave for en 22-åring som hadde vært uten sjanse til å kose seg på fire år. Remi koste seg i nesten et minutt før vennene fikk panikk da han slutta å puste.

Vestli

Vi bodde på Vestli og du ville flytte til et «roligere sted» som du kalte det. Som om det var bråkete på Vestli. Kanskje var det mer at du ville nærmere folk som deg selv, slike lysere mennesker. Jeg spurte aldri, og du sa aldri noe direkte om det, men vi flytta etter hvert til Rodeløkka og du smilte bredere enn på lenge. Du kunne gå en time, to, kanskje, med Mathias i vogna uten at smilet sprakk. Kanskje var det dine unge år du ville gjenvinne, da du jobba som modell og bodde på Grünerløkka med vakre, unge menn og kvinner rundt deg. Jeg veit ikke. Men da du forsvant den oktoberdagen, mistet jeg ikke bare deg, men også barnet mitt.

Mathias var din sønn, ikke min, to jenter kan jo vanskelig lage barn, men han var jo vår sønn. Vi delte ansvaret, vi delte gleden, og delt glede er dobbel glede. Vi kunne sitte og bare snakke om lykken ved Mathias i timesvis og fortsette etter vi la oss, og etter vi hadde elsket. Og etter vi hadde elsket igjen. Jeg elsket deg, Linda, som intet annet menneske.

Men dagen kom og du forsvant. Du og Mathias. Det var bare en leppestift som lå igjen, den du aldri likte, men som jeg syntes kledte deg. Du bare gikk, og tok med deg barnet mitt. Jeg kuttet ut littereraturstudiet og søkte jobber, fant en selgerjobb hos Telenor, enkelt og greit og godt betalt, men uten barnet.

Tiden leger visst sår, men hvor mange, er uvisst, selv om bedrevitere gjerne sier «alle». Jeg ler ikke lenger. Selv når jeg tenker på deg, Linda, er latteren borte. Jeg burde ledd rått av deg, men du tok fra meg det kjæreste jeg hadde. Jeg har selv vanskeligheter med å smile når jeg tenker på Mathias, uansett hvor lite han er grunn til dette.

Tid

Jeg har vært barnløs i mange år nå. Den tiden med Linda og Mathias var alt fint, vi gledet oss over alt vi så, i hvert fall så lenge folk var snille, og jeg hadde mitt barn. Jeg må ut, ut og prøve å oppsøke og finne tilbake til barnet, det lekne, glade barnet som ikke vil gi opp. Jeg åpner skapdøra og tar ut en kjole, rød, tynn, flott, kanskje litt trang, men det får gå. Jeg må ut. Jeg sminker meg og hopper på banen og ser rundt meg. Det er lørdag, så det er nok av flotte unge menn og kvinner. Jeg prøver å smile, å se flørtende rundt meg, og det fungerer etter hvert litt bedre. Vi når jernbanetorget og mange går av, jeg venter, veit ikke helt hvor jeg vil av, men ikke her. Kanskje stortinget, eller national.

Elsker

Linda står i døra på Elsker. Som om hun jobber der. Hun er tynn som en strek og tror tydeligvis at det betyr «slank». Hun ser på meg som om jeg var grønn og hadde antenner, mens jeg kaster på hodet og går forbi.

Inne er det varmt og svett av dansende og glade mennekser. Jeg setter meg ned ved hjørnet ved et bord og ser rundt meg. De fleste er ti år yngre enn jeg, men det er likevel ei som smiler. Hun er lys, lita og rund. Jeg smiler tilbake og spør forsiktig over bordet hva hun heter, som om det skulle være mulig å være diskrét med all støyen. Hun smiler tilbake, Linda. Linda?! Nei, sier hun, Liana, sånn som Tarzan bruker. Jeg smiler, smiler og ler. Jeg reiser meg og ber henne komme. Jeg har ikke danset på ti år, men våre hender møtes og vi går mot dansegulvet og vi beveger oss sakte, sakte, mens vi studerer hverandre. Blir det oss i kveld?

Park

Når jeg ser tilbake på hvordan det var, hvordan vi pleide å le og leke og hvordan jeg mistet barnet mitt, må jeg ofte gråte. Jeg mistet alt håp, all innsikt i meg selv. Jeg glemte å le, jeg sluttet å smile. Jeg håpet det skulle slutte, alt sammen, meg inkludert. Kjelleren var så mørk, brun og svart og illeluktende.

Jeg ser på Liana, på hennes totalt uperfekte ansikt som mange vil si bare en mor kan like. Men selv om jeg ikke er en mor, elsker jeg denne kvinnen. For jeg mistet barnet mitt, eller trodde jeg mistet det. Jeg trodde barnet i meg var dødt, men når vi nå sitter under treet i Frognerparken, faktisk det samme treet der jeg og Linda satt en gang, og holder hender, så kommer barnet tilbake. Jeg sier vi skal bade, i fontena, fordi at selv om det nå ikke er lov lenger, så er det gøy, og vi må gjøre morsomme ting. Hvis vi slutter med det, dør barnet!

Ja, sier hun, og ser på meg, og tar av seg skoene. Og vi løper lett over plassen og på et blunk er både hun og jeg og iPhonen hennes, som hun glemte i lomma, søkkvåte og vi kysser og kysser og lever.