Roy Sigurd Karlsbakks blogg

Jeg fikk visst tak i ei ramme på auksjon for en hundrelapp, og så måtte jeg se om jeg kunne få brukt den til noe morsomt. Siden den var litt gullfarga, følte jeg at jeg måtte ta utgangspunkt der. Jeg tenkte først å sette den opp som singlespeed eller fixie, men seriøst, det er bratt i Oslo, og det er ikke noe poeng med en sykkel man må leie opp bakker, så det ble litt mer tradisjonelt…

Ramme: Voodoo Erzulie disc fram anno cirka 2003.
Styre: Noe billig jeg fant i sykkelsjappa i Kiel.
Holker: Noe fint med kork jeg fant i sykkelsjappa i Kiel.
Sete: Noe jeg fant på gi-bort på finn.no.
Krank: Enkeltdrev-sak med 32 tenner fra ebay.
Gir: Shimano SLX, 10-delt.
Bremser: V-brems fra ebay, veldig billig, egentlig altfor billig. Der må det nok gjøres noe. Her valgte jeg V-brems bare fordi det passa med stilen.
Kranklager: Bling-greie fra ebay (utvendig montert/pressfit).
Gaffel: Ebay-greie i alu, stiv, kom i grelle farger, så lakkerte den i noe gulliknende (lakk pluss klarlakk fra Biltema).
Pedaler: Blanke greier jeg fant i en butikk i Edinburgh i sommer.
Hjul: Hjemmebygde med nav fra Shimano, Deore (foran) og XT (bak). rimelig felger og eiker.
Dekk: Gule slicks fra ebay.

Resultatet ser dere under. Min første sykkel med stiv gaffel og V-brems og nok bling ut året, minst :D.

Den nye tiden

Havet

Jeg meldte meg inn i Rødt or noen år siden og mye av det partiet står for, er av mine hjertesaker. Det handler om menneskeverd og at penger ikke skal gå til finansakrobater som skor seg på offentlige tjenester, men heller til tjenester som går til mannen i gata. Men andre saker provoserer meg, som behandlingen av prostituerte.

Når jeg leser om at prostituerte ikke tør anmelde alvorlige lovbrudd i fare for å bli kasta på gata på grunn av den nye hallikparagrafen. Loven og paragrafen ble forfattet for å beskytte disse kvinnene (eller mennene, eller jentene eller guttene), men den nye lovteksten gjør i praksis enhver utleier til hallik hvis leietakeren selger sex. Dette er problematisk, spesielt når Rødt hevder å fremme de fattiges stemme, men samtidig står standhaftig for ei lov som rettferdiggjør å kaste folk på gata hvis de selger sex.

I Rødts prinsipprogram står det mye godt, men vedrørende de prostituerte har ikke noen andre blitt hørt, ei heller PRO-senteret, som sannsynligvis vet mest om dette. En partikollega konkluderte raskt med at “alle tidligere prostituerte han hadde snakka med, var for loven”. Det blir litt som å si at alle tidligere fattige er mot fattigdom.

Jeg håper Rødt ser litt nærmere på denne saken. Det blir ikke mindre prostitusjon av å kaste dem på gata. De får det heller ikke bedre på den måten.

roy

Tristessen kom og gikk, men den gikk ikke tomhendt. Alt er tomt nå og tristessen har gått over til sorg. Linda, hun som alltid var en støtte, er borte. Også lille Mathias, han som gav så mye. Fra meg tok alt dette det kjæreste man kan eie, mitt eget barn.

Før dette pleide vi å le, vi gikk turer i skogen, på fjellet. Vi delte på å bære ham og jeg glemmer aldri smilet hans. Av og til spiste vi på kafé, helst billig og gjerne asiatisk, og Mathias måtte alltid leke med spisepinnene, eller kaste dem på noen. Ved barnefri gikk vi på teater eller kino og kunne kose oss ei hel helg bare ved å gå gjennom gatene, helst de mindre, og bare observere, se og le. Vi kunne synke ned mot en trestamme i parken og bare sitte der med fingre som forsiktig berørte hverandre mens vi så på hverandre med et lite smil.

Du studerte psykologi på den tiden. Du var klar for profesjonsstudiet, rede for å bli psykolog og å møte dem du mente trengte mest hjelp av alle, våre fengslede. Du kunne sitte våken til tidlig morgen og snakke om disse mennene som var blitt mishandlet av far eller mor, vanskjøtt av barnevernet før de ble forlatt som «voksne» 18-åringer.

Remi

Du fortalte om Remi, en ung mann som aldri klarte å holde en tanke i mer enn 30 sekunder og som tidlig fant ut at øl og hasj var fint. Da kunne han lettere slappe av og la tankene komme litt saktere. Slippe alt stresset. Han slappa bedre av på skolen også, det ble lettere å omgås selv mobberne på skolen. Alt blir lettere når man slipper å engasjere seg så mye, å tenke hele tiden.

Remi slutta på skolen i åttende og flytta tilbake til faren sin på Linderud etter at mora hans ikke orka å ha ham i hus lenger. Det passa ham greit, siden faren stort sett drakk så lenge penga varte og ikke la seg opp i hva han holdt på med. Og Remi lærte raskt. For første gang noensinne hadde han funnet noe som var lett å lære. Han smilte. Han kjøpte stort og solgte smått, det begynte med små partier, senere større og mer. Blide herrer fra Oslo vest hjalp etter hvert til med finansiering og lån og alt hadde gått hans vei, hadde det ikke vært for et overraskende effektivt politiarbeid. Herrene fra vest eksisterte ikke lenger, eller hadde ikke eksistert med slike navn, og Remi fikk seks harde år.

Remi slapp ut etter fire år og møtte noen venner som inviterte på noe «snadder» de hadde fått tak i, skikkelig god heroin, en passende velkomstgave for en 22-åring som hadde vært uten sjanse til å kose seg på fire år. Remi koste seg i nesten et minutt før vennene fikk panikk da han slutta å puste.

Vestli

Vi bodde på Vestli og du ville flytte til et «roligere sted» som du kalte det. Som om det var bråkete på Vestli. Kanskje var det mer at du ville nærmere folk som deg selv, slike lysere mennesker. Jeg spurte aldri, og du sa aldri noe direkte om det, men vi flytta etter hvert til Rodeløkka og du smilte bredere enn på lenge. Du kunne gå en time, to, kanskje, med Mathias i vogna uten at smilet sprakk. Kanskje var det dine unge år du ville gjenvinne, da du jobba som modell og bodde på Grünerløkka med vakre, unge menn og kvinner rundt deg. Jeg veit ikke. Men da du forsvant den oktoberdagen, mistet jeg ikke bare deg, men også barnet mitt.

Mathias var din sønn, ikke min, to jenter kan jo vanskelig lage barn, men han var jo vår sønn. Vi delte ansvaret, vi delte gleden, og delt glede er dobbel glede. Vi kunne sitte og bare snakke om lykken ved Mathias i timesvis og fortsette etter vi la oss, og etter vi hadde elsket. Og etter vi hadde elsket igjen. Jeg elsket deg, Linda, som intet annet menneske.

Men dagen kom og du forsvant. Du og Mathias. Det var bare en leppestift som lå igjen, den du aldri likte, men som jeg syntes kledte deg. Du bare gikk, og tok med deg barnet mitt. Jeg kuttet ut littereraturstudiet og søkte jobber, fant en selgerjobb hos Telenor, enkelt og greit og godt betalt, men uten barnet.

Tiden leger visst sår, men hvor mange, er uvisst, selv om bedrevitere gjerne sier «alle». Jeg ler ikke lenger. Selv når jeg tenker på deg, Linda, er latteren borte. Jeg burde ledd rått av deg, men du tok fra meg det kjæreste jeg hadde. Jeg har selv vanskeligheter med å smile når jeg tenker på Mathias, uansett hvor lite han er grunn til dette.

Tid

Jeg har vært barnløs i mange år nå. Den tiden med Linda og Mathias var alt fint, vi gledet oss over alt vi så, i hvert fall så lenge folk var snille, og jeg hadde mitt barn. Jeg må ut, ut og prøve å oppsøke og finne tilbake til barnet, det lekne, glade barnet som ikke vil gi opp. Jeg åpner skapdøra og tar ut en kjole, rød, tynn, flott, kanskje litt trang, men det får gå. Jeg må ut. Jeg sminker meg og hopper på banen og ser rundt meg. Det er lørdag, så det er nok av flotte unge menn og kvinner. Jeg prøver å smile, å se flørtende rundt meg, og det fungerer etter hvert litt bedre. Vi når jernbanetorget og mange går av, jeg venter, veit ikke helt hvor jeg vil av, men ikke her. Kanskje stortinget, eller national.

Elsker

Linda står i døra på Elsker. Som om hun jobber der. Hun er tynn som en strek og tror tydeligvis at det betyr «slank». Hun ser på meg som om jeg var grønn og hadde antenner, mens jeg kaster på hodet og går forbi.

Inne er det varmt og svett av dansende og glade mennekser. Jeg setter meg ned ved hjørnet ved et bord og ser rundt meg. De fleste er ti år yngre enn jeg, men det er likevel ei som smiler. Hun er lys, lita og rund. Jeg smiler tilbake og spør forsiktig over bordet hva hun heter, som om det skulle være mulig å være diskrét med all støyen. Hun smiler tilbake, Linda. Linda?! Nei, sier hun, Liana, sånn som Tarzan bruker. Jeg smiler, smiler og ler. Jeg reiser meg og ber henne komme. Jeg har ikke danset på ti år, men våre hender møtes og vi går mot dansegulvet og vi beveger oss sakte, sakte, mens vi studerer hverandre. Blir det oss i kveld?

Park

Når jeg ser tilbake på hvordan det var, hvordan vi pleide å le og leke og hvordan jeg mistet barnet mitt, må jeg ofte gråte. Jeg mistet alt håp, all innsikt i meg selv. Jeg glemte å le, jeg sluttet å smile. Jeg håpet det skulle slutte, alt sammen, meg inkludert. Kjelleren var så mørk, brun og svart og illeluktende.

Jeg ser på Liana, på hennes totalt uperfekte ansikt som mange vil si bare en mor kan like. Men selv om jeg ikke er en mor, elsker jeg denne kvinnen. For jeg mistet barnet mitt, eller trodde jeg mistet det. Jeg trodde barnet i meg var dødt, men når vi nå sitter under treet i Frognerparken, faktisk det samme treet der jeg og Linda satt en gang, og holder hender, så kommer barnet tilbake. Jeg sier vi skal bade, i fontena, fordi at selv om det nå ikke er lov lenger, så er det gøy, og vi må gjøre morsomme ting. Hvis vi slutter med det, dør barnet!

Ja, sier hun, og ser på meg, og tar av seg skoene. Og vi løper lett over plassen og på et blunk er både hun og jeg og iPhonen hennes, som hun glemte i lomma, søkkvåte og vi kysser og kysser og lever.

Som nevnt grunnkurset, handler privatisering ikke om å gjøre det billigere for menigmann, men å heller la folk tro at det er utfallet.

Kollektivtrafikk

Som Peter Udbjørg kommentator til nevnte bloggpost sa, har delprivatisering av den forhenværende Sporveien og Stor-Oslo Lokaltrafikk, nå samla som Ruter, gått ut over det aller meste, bortsett fra endel bankkonti på toppen. Han skriver:

I disse valgtider, er det greit med litt oppklaring på områder som kan virke vanskelig å forstå. I dag, privatisering. Høyresiden i norsk (og annen) politikk, hevder ofte at privatisering er nødvendig, siden alt som styres av det offentlige, er ineffektivt og dyrt.

Dette ser jo ganske forståelig ut. Vi vil jo ha mest mulig ut av pengene, så hvis noen kan gjøre det bedre, så blir det bedre for samfunnet og enkeltmennesket. Problemet er imidlertid at når virkeligheten manifesterer seg, så fungerer ikke dette fullt så bra. Vi kan ta et eksempel fra søppelkjøring i Oslo. Kommunen (styrt av H og Frp) brukte millioner på kjøring av søppel og fant ut at dette bedre kunne privatiseres. Under privat styre, slapp de mindre og tøffere arbeidsgiverne å innføre samme arbeidsvilkår som Kommune og Stat har, og sparte derfor store penger. Søppelkjøringsselskapene kunne også lettere leie inn rimelig arbeidskraft fra nyankomne EØS-medlemmer som ikke stilte så høye krav. Det igjen gjorde at selskapene kunne ta ut mer utbytte. Resultatet, dyrere søppelkjøring, skjeldnere, og med vesentlig dårligere vilkår for de ansatte.

Så barnehagene

Private barnehager og skoler får kommunalt eller statlig tilskudd per barn eller elev. Derfor har de også vært underlagt regler for å unngå at det hentes ut utbytte fra selskapene. Vi vil jo at offentlige penger skal gå til barnet/eleven og ikke til en rik onkel. Enkelte skoler har vært rene pengemaskiner. Barhehager har også skjult utbytte på diverse måter for å omgå dette. Private barnehager har også jevnt over dårligere lønns- og pensjonsforhold enn de kommunale. Resultatet er at penger finansiert for å drive barnehager og skoler, heller går i lomma på allerede svært velstående mennesker, noe som åpenbart fører til større forskjell mellom fattig og rik.

Og jernbanen

Frp og Høyre snakker om å privatisere norsk jernbane for å “effektivisere” den. Vi vet allerede fra Sverige og Skottland hvordan dette fungerer i praksis. I Sverige er det et salig kaos og dårlig vedlikehold på infrastruktur, mens i Skottland og delvis England har Staten tatt tilbake kontrollen på jernbanene etter å ha prøvd seg på privatisering noen år.

Veien videre

Norge, i stort og smått, må bevege seg mer tilbake til det trygge der Staten har kontroll over utgifter og drift. Det skal ikke stort til å forstå at når et privat selskap skal gjøre samme jobb som kommunen, med samme tilbud til de ansatte og samtidig hente ut utbytte på toppen, så blir resultatet dårligere.

Da var maten på bordet fortært og smilet på plass. Pinnekjøtt er for mange julekost, mens jeg gjerne spiser det i juli, eller nå i høst. Tradisjonelt serveres pinnekjøtt med kålrabistappe (med sjy fra pinnekjøttet) og poteter og kanskje surkål. Her prøvde vi en ny vri.

Ingredienser

800 gram pinnekjøtt av sau (ikke lam), urøkt, kjøpt hos Strøm-Larsen
En mellomstor kålrabi
Ei halv sellerirot (cirka halvparten av kålrabien)
Fire mellomstore poteter til stappa, noen flere til maten
100g smør
2dl kremfløte
En kvart appelsin
Fire kvister rosmarin
En hvitløk
250g brekkbønner

Tilberedelse

Hvitløken (ja, en hvitløk, ikke et fedd) skrelles og has i dampevannet til pinnekjøttet sammen med rosmarinen. Kjøttet settes på damping og dampes i fire til fem timer på god varme. Pass på at det ikke tørrdampes, da det lett blir svidd. Kålrabi, sellerirot og poteter til stappa kappes i terninger rundt 2cm og kokes til de er myke. Ved rensing/skrelling av kålrabien, sørg for å få av alt skallet, også det hvite. Når det er ferdigkokt, hell i bolle, fortrinnsvis med flat bunn, og tilsett smøret og fløten og bruk ei rotstappe for å få stappa fin og glatt. Gi den litt salt og pepper og saften fra en kvart appelsin. Mer potet enn andre rotfrukter vil gjøre stappa mer som en puré for dem som liker det.

Når pinnekjøttet har stått i tre timer, hell av sjy til liten kasserolle og kok den ned til den er god og feit – jevn hvis ønskelig med mais eller hvete. Ha i mer vann til pinnekjøttet og la det dampe til det er mørt og fint.

Kok brekkbønner i 1-2 minutter i vann med endel salt, eventuelt damp dem i like lang tid.

Servér med god drikke, fortrinnsvis med vann, øl eller hvitvin – de fleste rødviner tåler ikke slik pågang.

Kommentar

• Potetene som ble brukt, var Asterix. Jeg vil heller anbefale mandel, som inneholder mer stivelse, men fant ikke det på lokalbutikken.
• Vi var to personer som spiste dette måltidet, men det ble mye mat til overs. Antar at det kan gå greit å brødfø fire personer med denne mengden

Politiet i Oslo har etter sigende pågrepet nært 20 personer for bruk eller salg av hasj, noe som er bra. Det gjør at samfunnet går videre – vi trenger ikke slike hasjselgere eller -brukere.

Men la oss se litt tilbake

For noen år siden ble “norges største rusmiljø” på “plata” såkalt “sprengt”. De arresterte et lass av misbrukere og bøtla dem. Resultatet var at “plata” ble tom for folk, og folk slapp å se på folk med sykdom som omsatte ulovlige stoffer. Det hele fortsetter med at Uteseksjonen lurer på hvorvidt dette er klokt, det kan jo bare spre miljøet og gjør rekruttering enklere. Selgerene flytta seg til Tøyen og lenger oppe på Grünerløkka og politiet begynte med å følge folk som solgte til eget forbruk og brukere for å sprite opp kriminalstatistikken.

Men nå, en ny aksjon mot selgere. Oslo-politiet har aksjonert mot Tøyen, Kampen og Ensjø for å ta hash-selgere for å beskytte barna. Det er godt. Spørsmålet er jo om en slik aksjon ville vært nødvendig om de ikke “sprengte” miljøet på “plata”. Der var jo det meste under kontroll. Man så hvem som solgte og hvem som kjøpte, og uteseksjonen og andre hadde oversikt over nye rekrutter, for så å gi dem hjelp.

Over til Bergen

Bergenspolitiet har visst forstått at det å knuse et miljø á la “plata” gir oppmerksomhet, så de gjør det storstilt. Ok, overdoser øker med 100% eller så, men det reduserer jo bare antallet rusmisbrukere. De gir rusmisbrukere på trygd 10000 eller mer i bot for en brukerdose, og det gjør det jo enkelt for misbrukeren, må stjele mer, må få dosa for dagen. Selgere og brukere sprer seg, som de gjorde i Oslo, og resultatet blir nok det samme.

…så ser vi fram til en storstilt narko-aksjon i Bergen om noen år, der Bergenspolitiet skal redde bydelene

Norge har som kjent gått ut bredt og frontet naturvennlighet og klimasaker. Den norske stat har brukt fager norsk natur som selve bildet på naturvern, samtidig som olje pumpes opp og fornyet satsing på kullgruver på svalbard. Nylig kom også en rapport fra CICERO der Norge kommer desidert dårligst ut per innbygger når oljeproduksjon tas med i regnestykket. Norges argumentasjon om at det ikke er vi som står for de endelige utslippene, er brukt før:

 – We don’t smoke the shit, we just sell it….